Ali (FVMH) protesterte mot Abu Bakr

Påstand: Absolutt alle «sahaba», følgesvenner av profeten Mohammed (FVMH og hans familie), avla troskapsed til Abu Bakr. Med dette støttet de Abu Bakr fullt ut, også imam Ali (FVMH), noe sjiamuslimer også bør gjøre i dag.

Svar: Mange av profetens følgesvenner, «sahaba», støttet ikke Abu Bakr. Sagt med andre ord, fikk ikke Abu Bakr støtte fra flere av de mest sentrale «sahaba» til profeten (FVMH og hans familie).

Sunnimuslimske bøker refererer til følgende hendelse: ‘’Ali (FVMH) ble hentet til Abu Bakr og han (Ali) sa: ‘’Jeg er Guds tjener, og broren til Hans sendebud’’. Så ble det sagt til han (til Ali): ‘’Gi troskapsed til Abu Bakr’’. Han (Ali) sa: ‘’Retten min for dette er mer enn deres. Jeg gir ikke dere troskapsed, og dere har mer plikt til å gi meg troskapsed. Dere tok makten fra Ansar (hjelperne), og argumenterte mot dem med at dere er nærmere profeten (FVMH og hans familie), men samtidig fratar dere med tvang oss, Husets folk, dette?’’ Sunnimuslimske kilder: 1) ‘’al-Imamah wa al-Siasah’’ av Ibn Qutaiybah al-Daiynori, kapittel 1, side 11, 2) ‘’Tarikh al-Tabari’’, kapittel 2, side 443-444 og 3) ‘’Tarikh al-Ja’qobi’’, kapittel 2, side 105. Alle disse kildene er viktige sunnimuslimske kilder når det kommer til islamsk historie.

I tillegg er det nevnt i boken ‘’Muruj al-Dhahab’’ av al-Mas’odi (sunnimuslimsk lærd), volum 2, side 307, følgende samtale mellom imam Ali (FVMH) og Abu Bakr: ‘’Da Abu Bakr ble tatt i ed i Saqifah-dagen (etter Saqifat bani Sa’ideh) og troskapsed for han ble fornyet på tirsdag (dagen etter profetens bortgang) av resten av muslimene, gikk Ali ut og sa: ‘’Du har ødelagt for oss sakene våre uten å spørre om råd og uten å ta hensyn til vår rett!’’ Abu Bakr sa: ‘’Ja, men jeg fryktet uro’’.

Dette viser at imam Ali (FVMH) var tidlig ute med å protestere mot Abu Bakr, hans regime og måten han gikk fram på for å få makt. Abu Bakr aksepterte også premissene i det Ali (FVMH) sa, men kom med en forklaring. Sannheten er at Abu Bakrs handling i lengden førte til sterk uro og splittelse. Muslimene gikk fra en ordning hvor Allah den Allmektige velger profetens etterfølger, til et system hvor mennesker gjennom kamp og konflikt presser seg fram til å bli profetens etterfølger (kalif). Abu Bakrs handling førte til uro, og beviset på dette er konfliktene mellom imam Ali (FVMH) og Muawiyah, mellom imam Hassan (FVMH) og Muawiyah, og mellom imam Hussein (FVMH) og Yazid som alle er konflikter forårsaket av det systemet Abu Bakr etablerte.

Den kjente sunnimuslimske boken Sahih al-Bukhari sier i beretning nr. 3998 at Ali (FVMH) ikke ga troskapsed til Abu Bakr før etter at Fatima (FVMH) gikk bort, og referer til at dette ikke var før etter seks måneder etter profetens bortgang. Det er uenighet blant muslimene om Ali (FVMH) ga helt frivillig troskapsed til Abu Bakr. Beretningen fra Sahih al-Bukhari er enda et bevis på at imam Ali (FVMH) viste motstand mot Abu Bakr og ikke var blant de fremste som støttet han.

«Sahaba» aksepterte ikke Abu Bakr

Påstand: Absolutt alle «sahaba», følgesvenner av profeten Mohammed (FVMH og hans familie), avla troskapsed til Abu Bakr. Med dette støttet de Abu Bakr fullt ut, noe sjiamuslimer også bør gjøre i dag.

Svar: Abu Bakr var fra første stund ikke støttet av alle muslimer. Vi har tidligere bevist at Ali (FVMH) ikke støttet Abu Bakr. Det samme gjelder Fatima, profetens datter (FVMH). Banu Hashim, som er klanen profeten Mohammed (FVMH og hans familie) tilhørte, støttet ikke Abu Bakr. ‘’Muruj al-Dhahab’’ av den sunnimuslimske al-Mas’odi sier i volum 2, side 301: ‘’Ingen av Banu Hashim avla ed [til Abu Bakr] før etter Fatima døde’’. Fatima (FVMH) døde omtrent seks måneder etter profetens død. Altså hadde ingen fra en av Mekkas viktigste klaner, og den klanen profeten Mohammed (FVMH og hans familie) tilhørte, gitt Abu Bakr støtte i minst et halvt år. Mange ble med trusler og vold etter hvert tvunget til å akseptere Abu Bakr som leder, noe vi tidligere har skrevet om. Andre sunnimuslimske kilder som nevner at Banu Hashim ikke støttet Abu Bakr er: 1) ibn al-Athir i ‘’Osd al-Ghabah’’, volum 3, 329, 2) al-Halabi i ‘’al-Sirah al-Halabiyah’’ volum 3, side 484, og 3) al-Tabari i ‘’al-Riadh al-Nadhirah’’ volum 1, side 241.

Sa’d ibn Ubadah var hovedkonkurrenten til Abu Bakr når noen få var samlet i Saqifat bani Sa’ideh for å velge etterfølgeren etter profetens bortgang, og resultatet ble å utnevne Abu Bakr. Sa’d ibn Ubadah var så misfornøyd med resultatet at han aldri endte med å støtte Abu Bakr. Ibn Ubadah er lederen for Banu Khazraj, en av klanene Hjelperne (på arabisk: Ansar) tilhører. Dermed var han en veldig sentral, innflytelsesrik og viktig person blant muslimene i den tid. Al-Mas’odi skriver i samme kilde som er nevnt ovenfor: ‘’Sa’d ibn Ubadah gikk ut og avla ikke ed. Han vendte til Levanten.’’ Andre sunnimuslimske lærde som bekrefter at ibn Ubadah ikke støttet Abu Bakr er Qotaiba i ‘’al-Imamah wa al-Siasah side 10 og al-Tabari i ‘’al-Riadh al-Nadhirah’’ volum 1, side 241.

Ammar ibn Yasir var også blant de som ikke støttet Abu Bakr. Han var blant en av de første som ble muslimer og trodde på budskapet til Allahs sendebud. I tillegg skriver al-Mas’odi i samme kilde som er nevnt ovenfor at Salman al-Farisi, Abu Dharr al-Ghifari, al-Bara’ ibn `Azib, og Ubay ibn Ka’b var blant de som ikke støttet Abu Bakr. Dette er sentrale og viktige følgesvenner, «sahaba», som var misfornøyde med valget av Abu Bakr og som i flere uttalelser viste at de var i mot kuppet som ble foretatt.

Ibn Abd Raboh, en sunnimuslimsk lærd, skriver i hans bok “al-’Aqd al-Farid”, del 1, side 87: “De som unnlot å gjøre troskapsed for Abu Bakr: Ali, Abbas, al-Zubair, og Sa’d ibn Ubadah. Når det gjelder Ali, Abbas og al-Zubair så satt de i huset til Fatima. Abu Bakr sendte til dem Omar ibn al-Khattab for å få dem ut av Fatimas hus, og han (Abu Bakr) sa: “Krig mot dem hvis de nekter”…’’.

Titalls av sunnimuslimske kilder viser at flere av de mest sentrale følgesvennene av profeten (FVMH og hans familie) endte i opposisjon og var imot Abu Bakrs regime. Disse ble truet, forfulgt og utøvd vold mot. Det sistnevnte vil vi gi eksempler på i kommende artikler.

Tragedien av torsdag

Påstand: Muslimer er enige om en hendelse kalt ‘’Tragedien av torsdag’’. Følgende beretning fra ‘’Sahih al-Bukhari’’ forklarer hva som skjedde:

‘’…Ibn Abbas (måtte Allah være tilfreds med han) sa: ‘’Når Allahs sendebud (FVMH og hans familie) [nærmet seg døden] og i huset var menn, blant dem Omar ibn al-Khattab, sa profeten (FVMH og hans familie): ‘’La meg skrive for dere en bok dere ikke blir misledet etter den.’’ Omar sa: ‘’Sykdommen har tatt over profeten. Dere har Koranen, og Allahs bok er nok for oss.’’ Deretter ble folket i huset uenige og det oppsto konflikt. Av dem [som var i huset] er det noen som sier ‘’hent [noe å skrive på] slik at profeten skriver en bok dere aldri vil bli misledet etter’’, og noen sier det Omar sa. Når de forøkte unyttig prat og konflikt hos profeten (FVMH og hans familie), sa Allahs sendebud (FVMH og hans familie): ‘’Reis dere opp [og gå]!’’. Ubayd Allah sa at ibn Abbas pleide å si: ‘’Tragedien, den store tragedien, var det som hindret, av deres konflikt og støy, Allahs sendebud (FVMH og hans familie) å skrive den boken til dem.’’

Sjiamuslimer mener Omar også sa at profeten snakker tull. Ingenting av det som er nevnt eller av det som står i sunnimuslimske bøker tyder på det.

Svar: Det er verdt å understreke innledningsvis at denne hendelsen er beskrevet i titalls av beretninger i de mest sentrale sunnimuslimske bøkene, som Sahih al-Bukhari, Sahih Muslim, Musnad Ahmed, al-Sunan al-Kubra og andre bøker. Når det er sagt, nevner noen av versjonene denne beretningen om at ibn Abbas sa:

‘’Torsdagen, for en torsdag!’’ Deretter gråt han inntil hans tårer fylte sanden. Etter det sa han (ibn Abbas): ‘’Sykdommen til Allahs sendebud ble kraftigere på torsdag, så han sa: ‘’Hent noe å skrive på, slik at jeg skriver en bok dere aldri vil bli misledet etter til evig tid’’. Deretter kranglet de, og det bør ikke være krangel hos en profet. Så sa de: ‘’Allahs sendebud prater tull.’’ Han (Allahs sendebud) sa: ‘’La meg være, for det jeg er i er bedre enn det dere kaller meg til.’’

Denne versjonen er nevnt i blant annet Sahih al-Bukhari, beretning nr. 2825. Legg merke til at ibn Abbas, som er en følgesvenn av profeten Mohammed (FVMH og hans familie), gråt av det som skjedde. Profeten ble anklaget for å prate tull. En må ha sagt det, og den ene er Omar ibn al-Khattab. Leser vi alle beretninger, finner vi ut at Omar ledet fronten som ville hindre profeten i å skrive noe som helst på torsdagen før han døde. Legg for eksempel merke til formuleringen i beretningen ovenfor som sier: ‘’…og noen sier det Omar sa’’. Det var altså slik at alle som sa noe for å hindre profeten i å skrive, gjentok eller støttet det Omar sa. For det andre innrømmer sunnimuslimske lærde at Omar anklaget Allahs sendebud (FVMH og hans familie) for å snakke tull. Ibn Taymiyyah, som er en kjent sunnimuslimsk lærd, skriver i boken ‘’Minhaj al-Sunnah al-Nabawiah’’, del 6, side 24:

‘’Når det gjelder Omar, så var han i tvil om det profeten (FVMH og hans familie) sa var på grunn av kraftig sykdom eller av profetens kjente uttalelser. Sykdom treffer profetene, og derfor sa han (Omar): ‘’Hva er det med han? Prater han tull?’’. Han (Omar) ble i tvil om det profeten sa, og konkluderte ikke med at han snakket tull. Det er tillatt for Omar å være i tvil, fordi det er kun profeten (FVMH og hans familie) som er feilfri.’’

Dette avsnittet fra ibn Taymiyyah viser en forståelse hos sunnimuslimske lærde om at Omar var den som anklaget Allahs sendebud (FVMH og hans familie) for å snakke tull. Leser vi beretningen fra Sahih al-Bukhari, finner vi ut av at det ikke er noe spørsmålstegn bak det Omar sa. Omar var ikke i tvil, og derfor sa han rett ut: ‘’Allahs sendebud prater tull.’’ Det Omar sa strider med Koranen som sier: ‘’Ei heller taler han av eget påfunn! Dette er intet annet enn en åpenbaring som er åpenbart!’’ (Koranen 53:3-4). Verset gjelder alt det profeten Mohammed (FVMH og hans familie) sier, og understreker at profetens utsagn er åpenbaring fra Allah den Allmektige, selv under sykdom. Dermed motstridde Omar Allahs åpenbaring.

«Sahaba» respekterte ikke Allah sendebud

Påstand: Det finnes ikke et eneste eksempel på at «sahaba» ikke respekterte profeten Mohammed (FVMH og hans familie). Alle respekterte han, lyttet til han og fulgte hans ordre.

Svar: Koranen setter standard for hvordan muslimene må oppføre seg overfor profeten Mohammed (FVMH og hans familie). Blant annet sier Koranen (49:2): ‘’Dere som tror, hev ikke deres stemmer over profetens stemme, og vær ikke høylytt i deres tale til ham, som dere er høylytte dere imellom, så at ikke deres gjerninger blir til fånyttes uten at dere aner det.’’ I tillegg sier Koranen (33:57): ‘’De som forulemper (plager) Gud og Hans sendebud, dem har Gud forbannet i denne verden og den hinsidige, og Han har gjort klar for dem en nedverdigende straff.’’

Vi har tidligere nevnt hendelsen Tragedien av torsdag som blant annet er beskrevet i denne beretningen (Sahih al-Bukhari, beretning nr. 2825) av ibn Abbas som sa:

‘’Torsdagen, for en torsdag!’’ Deretter gråt han inntil hans tårer fylte sanden. Etter det sa han (ibn Abbas): ‘’Sykdommen til Allahs sendebud ble kraftigere på torsdag, så han sa: ‘’Hent noe å skrive på, slik at jeg skriver en bok dere aldri vil bli misledet etter til evig tid’’. Deretter kranglet de, og det bør ikke være krangel hos en profet. Så sa de: ‘’Allahs sendebud prater tull.’’ Han (Allahs sendebud) sa: ‘’La meg være, for det jeg er i er bedre enn det dere kaller meg til.’’

Dette beviser at profetens følgesvenner, «sahaba», kranglet i tilstedeværelsen av Allahs sendebud (FVMH og hans familie) og de gjorde ikke slik han beordret dem til å gjøre. I en annen beretning i Sahih al-Bukhari sies det: ‘’Når de forøkte unyttig prat og konflikt hos profeten (FVMH og hans familie), sa Allahs sendebud (FVMH og hans familie): ‘’Reis dere opp [og gå]!’’ Med deres uenighet, krangel og unyttig prat gjorde de Allahs sendebud utilfreds, og han måtte kaste dem ut av sitt eget hus. Noen dager etter døde profeten Mohammed (FVMH og hans familie) og det finnes ingen bevis på at noen av profetens «sahaba», som Omar, gjorde opp for seg. Dermed døde Allahs sendebud og var utilfreds over noen av hans følgesvenner, «sahaba», blant annet Omar ibn al-Khattab.

De adlydet han heller ikke, og ga han aldri det han ba om. Vi har tidligere bevist at Omar var den som sa: ‘’Allahs sendebud prater tull.’’ Han ble støttet av en del av de som var i huset til Allahs sendebud (FVMH og hans familie). Dette er rett og slett respektløst, og viser hvordan noen av profetens følgesvenner, «sahaba», behandlet Allahs sendebud (FVMH og hans familie). Dette er klart i strid med anbefalingene i Koranen.

Omar tror ikke på profetens sunna

Påstand: Alle muslimer er enige om en hendelse kalt Tragedien av torsdag som beskrives av ibn Abbas (Kilde: Sahih al-Bukhari):

‘’…Ibn Abbas (måtte Allah være tilfreds med han) sa: ‘’Når Allahs sendebud (FVMH og hans familie) [nærmet seg døden] og i huset var menn, blant dem Omar ibn al-Khattab, sa profeten (FVMH og hans familie): ‘’La meg skrive for dere en bok dere ikke blir misledet etter.’’ Omar sa: ‘’Sykdommen har tatt over profeten. Dere har Koranen, og Allahs bok er nok for oss. Deretter ble folket i huset uenige og det oppsto konflikt. Av dem [som var i huset] er det noen som sier ‘’hent [noe å skrive på] slik at profeten skriver en bok dere aldri vil bli misledet etter’’, og noen sier det Omar sa. Når de forøkte unyttig prat og konflikt hos profeten (FVMH og hans familie), sa Allahs sendebud (FVMH og hans familie): ‘’Reis dere opp [og gå]!’’. Ubayd Allah sa at ibn Abbas pleide å si: ‘’Tragedien, den store tragedien, var det som hindret, av deres konflikt og støy, Allahs sendebud (FVMH og hans familie) å skrive den boken til dem.’’

Omar ibn al-Khattab mente ikke noe stygt når han sa: ‘’Allahs bok er nok for oss.’’ Han mente kun å si at det profeten Mohammed (FVMH og hans familie) sier i sykdom kan vi ikke godta.

Svar: Absolutt alle muslimer er enige om at profetens praksis og utsagn (sunna) er en sentral kilde innenfor islam. Dette gjelder også hans praksis og utsagn under sykdom, fordi Allah sier i Koranen: ‘’Ei heller taler han av eget påfunn! Dette er intet annet enn en åpenbaring som er åpenbart!’’ (Koranen 53:3-4). Verset gjelder alt det profeten Mohammed (FVMH og hans familie) sier, og understreker at ethvert utsagn fra profeten er åpenbaring fra Allah den Allmektige.

Dessuten oppfordrer Koranen oss til å følge alt fra profeten Mohammed (FVMH og hans familie). Koranen sier i 59:7: ‘’Det Sendebudet gir dere, ta det. Og hold dere borte fra det han forbyr dere. Frykt Gud, Gud er streng med straffen.’’ Koranen sier også i et annet vers (3:32): ‘’Si: «Adlyd Gud og Sendebudet! Men vender de seg bort, så holder ikke Gud av vantro.»’’ I (sura) kapittel 8, vers 46 står det i Koranen: ‘’Adlyd Gud og Hans sendebud! Avstå fra krangel…’’.

Fulgte Omar Koranens ordre om å adlyde Allahs sendebud (FVMH og hans familie) når han oppfordret til å ikke følge profetens ordre og sa: ‘’ Allahs bok er nok for oss’’? Er ikke alle muslimer enige om å følge både Koranen (Allahs bok) og profeten Mohammed (FVMH og hans familie)? Hvorfor hindret Omar at profeten Mohammed (FVMH og hans familie) skrev noe ned når profeten ba om å gjøre det? Det Omar sa og gjorde er klart i strid med det alle muslimer er enige om når det gjelder å følge og adlyde Koranen og profetens sunna (tradisjon, praksis og utsagn).

Omar endret utviklingsretningen i historien

Påstand: Muslimer er enige om en hendelse kalt Tragedien av torsdag. Beretningen i Sahih al-Bukhari, beretning nr. 2825, av ibn Abbas som forklarer hendelsen:

‘’Torsdagen, for en torsdag!’’ Deretter gråt han (ibn Abbas) inntil hans tårer fylte sanden. Etter det sa han: ‘’Sykdommen til Allahs sendebud ble kraftigere på torsdag, så han sa: ‘’Hent noe å skrive på, slik at jeg skriver en bok dere aldri vil bli misledet etter til evig tid’’. Deretter kranglet de, og det bør ikke være krangel hos en profet. Så sa de: ‘’Allahs sendebud prater tull.’’ Han (Allahs sendebud) sa: ‘’La meg være, for det jeg er i er bedre enn det dere kaller meg til.’’

Sjiamuslimer sier at denne boken hadde vært viktig å ha og at Omar hindret den i å bli skrevet. Det Allahs sendebud skulle skrive var ikke viktig. Hadde det vært viktig, hadde han skrevet det uansett. Han hadde til og med mulighet til å skrive det etter noen dager, fordi denne hendelsen skjedde på torsdag, og profeten Mohammed (FVMH og hans familie) døde på mandag.

Svar: Vi må stille oss følgende viktige spørsmål: Hva hadde vært konsekvensene av at Allahs sendebud (FVMH og hans familie) skrev den boken beretningene viser til? Svaret på dette spørsmålet er det Allahs sendebud selv sier: ‘’…dere aldri vil bli misledet etter til evig tid’’. Altså hadde ikke mennesker blitt misledet om profeten Mohammed (FVMH og hans familie) hadde skrevet det han tenkte å skrive. Derfor er alle som er på vill spor, alle som ikke er på rett vei og alle som går i feil retning fra profetens tid til i dag en direkte årsak av at Omar og hans støttespillere hindret profeten Mohammed (FVMH og hans familie) i å legge igjen et skriftlig testament, eller en bok. Den ville veiledet alle mennesker. Derfor gråt ibn Abbas når han kom på tragedien. Han sier også i en annen beretning i Sahih al-Bukhari:

’’Tragedien, store tragedien, var det som hindret, av deres konflikt og støy, Allahs sendebud (FVMH og hans familie) å skrive den boken til dem.’’

Hvorfor skrev ikke Allahs sendebud (FVMH og hans familie) boken likevel? Årsaken til dette ligger i Omars følgende utsagn: ’’Allahs bok (Koranen) er nok for oss’’ og ‘’Allahs sendebud prater tull’’. Vi har tidligere bevist at Omar ibn al-Khattab sa dette, og at han ble støttet av andre som samtidig var i profetens hus. Reaksjonene fra Allahs sendebud (FVMH og hans familie) var å kaste dem ut av huset sitt. Ville den samme gruppen trodd på profeten Mohammeds (FVMH og hans familie) bok om han skrev den? Svaret er nei. Selv om han hadde skrevet den ville de avvist alt og anklaget han for å snakke tull og argumentere med at det holder kun med Koranen, ikke hva profeten kommer med av ordre. Det de sa i profetens tilstedeværelse hadde de også sagt etter profetens bortgang. Derfor var det ikke noe nytte i å skrive det Allahs sendebud (FVMH og hans familie) hadde planlagt å skrive.

Omar ibn al-Khattab endret historien i en negativ forstand. Hadde profeten Mohammed (FVMH og hans familie) greid å fullføre det han hadde planlagt, hadde ingen blitt misledet til evig tid. Omars motstand mot profeten Mohammed (FVMH og hans familie) hindret at milliarder av mennesker gjennom historien knytter seg til sannheten fra Allah den Allmektige.

Muawiyah drepte imam Hassan (FVMH)

Påstand: Der er ikke riktig det sjiamuslimer hevder om at Muawiyah drepte imam Hassan (FVMH). Muawiyah og imam Hassan (FVMH) hadde et godt forhold.

Svar: Vi har tidligere bevist at Muawiyah var i ferd med å starte en krig mot imam Hassan (FVMH). Avtalen mellom imam Hassan (FVMH) og Muawiyah stoppet krigen som ville ha kostet titusener livet. Dessuten førte Muawiyah kriger mot imam Ali (FVMH) som kostet titusener livet. Vi kan derfor i utgangspunktet ikke beskrive forholdet mellom disse to partene for god, særlig når Muawiyah ikke aksepterte imam Hassan (FVMH) som leder for muslimene og jobbet for å velte han med makt.

Fra sunnimuslimske bøker finner vi over 20 kilder som beviser at imam Hassan (FVMH) ble forgiftet av Muawiyah og døde av den forgiftningen. Al-Hakim al-Naisabori skriver i sin kjente bok blant sunnimuslimer, ‘’al-Mustadrak A’la al-Sahihain’’, beretning nr. 4815, at imam Hassan (FVMH) ble forgiftet av sin kone Ju’dah bint al-Ash’ath etter at hun mottok bestikkelse for å utføre denne handlingen. Det står ikke hvem hun fikk bestikkelse fra. Vi skal se på andre beretninger som sier noe om dette.

Ibn ‘Asaker i sin bok ‘’Tarjamat al-Imam al-Hassan’’, side 210, sier klart og tydelig at det var Muawiyah som sto bak bestikkelsen for å forgifte. Ibn Kathir i ‘’al-Bidayah wa al-Nihayah’’ sier det var Yazid sønnen av Muawiyah som sto bak, og igjen er dette en person fra samme regime og samme system. Ibn Qatibah al-Daynori sier i ‘’Tahqiq al-Daynori’’, kapittel 1, side 195 at Muawiyah ba sin guvernør i Medina følge med på imam Hassans helse etter å ha hørt at han ble dårlig. Han ba sin guvernør rapportere siste nytt. Når han fikk beskjeden om hans død ble Muawiyah glad og bøyde seg i takknemlighet for Allah for den nyheten han hørte. Alle disse kildene fra sunnimuslimske troverdige bøker viser at Muawiyah var ute etter å bli kvitt imam Hassan (FVMH).

Sjiamuslimer lukker ikke øynene for disse beretningene og kildene fra sunnimuslimske bøker. En klar konklusjon er at enhver som er på jakt etter sannheten vil komme til at Muawiyah sto bak imam Hassans forgiftning og drap. Muawiyah som av sunnimuslimer anses som følgesvenn av profeten Mohammed (FVMH og hans familie), forgiftet altså barnebarnet til Alllahs sendebud (FVMD). Vi minner om at profeten Mohammed (FVMH og hans familie) sa om imam Hassan (FVMH): ‘’Den som liker Hassan og Hussein (FVMD) liker meg, og den som hater dem hater meg’’.

Avtalen med Muawiyah

Påstand: Imam Hassan (FVMH) ga Muawiyah makten og lederskapet over alle muslimer uten å stille noen store krav i avtalen de inngikk. Dette viser at det ikke var en stor sak hvem som faktisk styrte muslimene, og at imam Hassan (FVMH) og Muawiyah var i veldig stor grad enige med hverandre om det meste.

Svar: Fredsavtalen mellom imam Hassan (FVMH) og Muawiyah inneholdt minst 15 punkter, og hvert av punktene besto av veldig konkrete og bindende vilkår. Vi skal ramse opp noen av de viktigste punktene i avtalen.

1) Muawiyah får makten med en forutsetning om at han må følge profetens sunna (utsagn og handlinger) og Koranen, samt følge praksisen til de rettferdige lederne etter Allahs sendebud. Dette er alle muslimer enige om og er oppgitt i flere kilder i sjia- og sunnimuslimske bøker. I spørsmålet om hvem som er rettferdige ledere etter profeten Mohammed (FVMH og hans familie) kan vi få ulike svar avhengig av hvem vi spør.

2) Muawiyah kan ikke gi makten til noen andre enn Hassan (FVMH). Hvis Hassan (FVMH) dør, er det hans bror imam Hussein (FVMH) som skal arve Muawiyah. Sunnikilde: ibn Hajar i hans bok ‘’al-Isabah’’, kapittel 1, side 329. Muawiyah fulgte ikke dette punktet og ga makten videre til hans sønn Yazid.

3) At Muawiyah ikke blir kalt for ‘’de troendes prins’’, eller på arabisk ‘’amir al-mo’minin’’. Kilde for dette er ibn al-Jawzi i hans bok ‘’Tathkirat al-Khawas’’ side 206. Dette punktet i avtalen har en veldig stor symbolsk verdi.

4) At imam Alis venner og tilhengere ikke blir forfulgt eller plaget. Sunnimuslimsk kilde: ‘’Tarikh al-Tabari’’ av al-Tabari, del 3, side 170. Vi finner eksempler på at dette ikke ble innfridd. Blant annet ble imam Hassan (FVMH) drept av Muawiyah, noe vi vil bevise seinere.

5) Gi imam Hassan (FVMH) økonomisk makt, gjennom blant annet å sende 2 millioner dirham hvert år til han. Kilde: ‘’Tarikh al-Tabari’’ av al-Tabari, del 6, side 92, og ibn Qatibah al-Daynori i boken ‘’al-A’khbar al-Tiwal’’, side 218.

Legg merke til at avtalens ulike punkter er spredt over ulike sunnimuslimske bøker. Avtalen er et viktig dokument, og det hadde vært nyttig å samle alle punkter i et sted. Siden sunnimuslimske lærde vil skjule sannheten og vise at imam Hassan (FVMH) var vennlig mot Muawiyah, ble avtalens punkter skjult for folk. Vi må derfor lete etter de ulike punktene i ulike bøker for å finne fram til innholdet i hele avtalen.

Det er verdt å nevne at avtalens ulike punkter ikke ble innfridd av Muawiyah. Den sunnimuslimske Ibn Abi al-Hadidi sier i sin bok ‘’Sharh Nahj al-Balagha’’, del 16, side 46, at Muawiyah sa: ‘’Det er slik at alt jeg ga [av løfter] til Hassan sønnen av Ali er under disse føttene mine. Jeg vil ikke innfri noe!’’. Dette utsagnet fra Muawiyah avslører hans personlighet. Muawiyah, og til tross for avtalen, fortsatte å forfølge imam Alis venner og tilhengere, ga makten til Yazid som var kjent for sin urettferdighet, og fulgte ikke profeten Mohammeds ordre eller Koranens ordre om å respektere profetens barnebarn. Imam Hassans avtale fikk fram sannheten om Muawiyah.

Muawiyah i konflikt med imam Hassan (FVMH)

Påstand: Det var ingen konflikt mellom Muawiyah ibn Abi Sufyan og imam Hassan (FVMH), sønn av imam Ali (FVMH). De var gode venner, og begge tenkte på islams beste. Dessuten er begge følgesvenner av profeten Mohammed (FVMH og hans familie).

Svar: Imam Hassans status er ikke til å sammenligne med Muawiyahs status fordi imam Hassan (FVMH) er av husets folk (Ahlulbayt), og disse har en spesiell posisjon i islam som ingen andre har. Når det er sagt, er det ingen tvil om at det var en stor konflikt mellom imam Hassan (FVMH) og Muawiyah. Sunnimuslimske historikere og lærde er enige om at imam Hassan (FVMH) ble utnevnt av muslimene som leder etter at hans far, imam Ali (FVMH), gikk bort. Ibn al-A’thir som er en sunnimuslimsk historiker skriver i sin bok ‘’al-Kamel fi al-Tarikh’’, kapittel 3, side 742, at muslimer ga sin troskapsed til imam Hassan (FVMH) etter at imam Ali (FVMH) ble drept. Imam Hassan (FVMH) betinget dem til å være lydige og fredelige med dem han er fredelig mot, og krige mot dem han vil gå i krig mot.

Muawiyah nektet å akseptere imam Hassan (FVMH) som etterfølger av imam Ali (FVMH). Ibn Abi al-Hadid al-Mu’tazaly al-Shafi’y nevner i sin bok ‘’Sharh Nahj al-Balagha’’ i del 16 detaljer om denne konflikten. Ibn Abi al-Hadid blir anklaget for å være sjiamuslim, men han er uten tvil en sunnimuslimsk lærd. Han skriver klart og tydelig i begynnelsen av hans bok ‘’Sharh Nahj al-Balagha’’ at Abu Bakr fortjente å bli leder for muslimene før Ali (FVMH). Vår videre forklaring av hendelsesforløpet baserer seg på ibn Abi al-Hadid sin referanse.

Imam Hassan (FVMH) inviterte Muawiyah til å gå med på det som resten av muslimene gikk inn på, nemlig å akseptere at imam Hassan (FVMH) var den beste lederen for muslimene etter sin far imam Ali (FVMH). Muawiyah nektet dette, og mente at han var bedre enn imam Hassan (FVMH) til å lede muslimene. Muawiyah sendte en hær mot Irak hvor imam Hassan (FVMH) var for å føre en krig mot han (FVMH). Som svar på dette samlet imam Hassan (FVMH) en hær for å møte Muawiyahs styrker.

Imam Hassan (FVMH) opplevde stort svik fra sine egne. Hans leder for hæren, Abdullah ibn al-Abbas, gikk over til Muawiyah med noen tusener av imam Hassans soldater. Dette var med på å endre maktbalansen mellom de to motpartene. Dessuten var ikke imam Hassans hær motiverte til å krige. Folk i Irak hadde allerede i løpet av noen få år kriget med imam Ali (FVMH) i flere kriger som kostet titusener av mennesker livet, blant annet krigen ved Siffin mot Muawiyah og Slaget av Kamelen mot Aisha. Derfor sto han (FVMH) alene i kampen mot Muawiyah. Eneste utveien for imam Hassan (FVMH) var å inngå en fredsavtale med han.

Alle muslimer er enige om at imam Hassans avgjørelse om å inngå fredsavtale med Muawiyah var for å spare liv og unngå at muslimer drepte hverandre. Alternativet var at Muawiyah kriget mot imam Hassan (FVMH). Imam Hassan (FVMH) hadde stått alene og blitt drept.. Med andre ord greide Muawiyah å true fram en fredsavtale, og gjennom den få makten til å styre muslimene. Det er ikke til å legge under en stol at utgangspunktet var krig og konflikt mellom de to partene, ikke fred og vennskap. Det er alle muslimer enige om, selv om sunnimuslimer unngår å snakke om bakgrunnen for fredsavtalen. Muawiyah hadde planer om å gå til krig mot og drepe imam Hassan (FVMH) som profeten blant annet hadde sagt følgende om: ‘’Den som liker Hassan og Hussein (FVMD) liker meg, og den som hater dem hater meg’’.

Var Abu Talib muslim?

Påstand: Bare fordi Abu Talib var faren til imam Ali (FVMH), mener sjia at han var muslim. Flere beretninger i sunnimuslimske bøker beviser det motsatte. Derfor mener sunnimuslimer at Abu Talib, faren til Ali (FVMH), ikke var muslim.

Svar: Abu Talib (FVMH) er ingen vanlig person. Hans støtte var helt avgjørende for islam. Beretninger etter beretninger i for eksempel Sahih al-Bukhari sier at Abu Talib var den som forsvarte profeten Mohammed (FVMH og hans familie) når samfunnet i Mekka var motstandere av hans budskap i begynnelsen av profetens arbeid. Likevel nevner noen av beretningene at Abu Talib (FVMH) vil ende i helvete. Påstander og svar om sjiaislam skal legge fram tre bevis for at Abu Talib (FVMH) var muslim:

1. Koranen sier (2:221): ‘’… Gift ikke bort deres kvinner til hedninger før de har antatt troen…’’. Gjennom islamsk historie har kvinner som inntar islam blitt skilt fra deres vantro menn. Eksempelvis ble stedatteren til profeten Mohammed (FVMH og hans familie), Zainab, skilt fra sin mann når hun aksepterte islam. Fatimah bint Asad, som er konen til Abu Talib og moren til imam Ali (FVMD), var en av de første kvinnene som aksepterte islam. Hvorfor ble ikke hun skilt fra sin vantro mann, hvis hennes mann var vantro slik sunnimuslimer hevder? Dette beviser at Abu Talib også var muslim.

2. Sunnimuslimske beretninger som sier at Abu Talib var vantro inneholder store svakheter enten i form av at de strider med andre beretninger eller strider med Koranen. Eksempel på det, er en beretning i Sahih al-Bukhari som er kjent som ‘’al-Dhehdah’’ (beretning nr. 3594). Den sier at på grunn av profeten Mohammed (FVMH og hans familie), vil Abu Talib få mindre straff på dommens dag. Men dette strider med flere vers i Koranen, som blant annet: 1) ‘’Disse er det som har kjøpt jordelivet på bekostning av det hinsidige. Det blir ingen lettelse i straffen for dem. De kan ikke hjelpes.’’ (2:86), 2) ‘’Under denne skal de forbli. Det blir ingen lettelse for dem i straffen, og de gis ingen appell.’’ (2:162), og 3) ‘’Men de vantro, dem venter helvetes ild, hvor det ikke gjøres ende på dem så de dør, og heller ikke lettes straffen for dem. Slik belønner Vi enhver utakknemlig.’’ (35:36). Hvis vi skal tro på den sunnimuslimske fortellingen om at Abu Talib får lettelse på straffen, er det i strid mot alle disse versene, spesielt når Abu Talib levde med Allahs sendebud (FVMH og hans familie) og fikk høre argumentene og bevisene for islam dirkete fra han. Derfor har ikke sunnimuslimer annet valg enn å avvise beretningen som strider med Koranens klare tekst. Dermed har ikke sunnimuslimer troverdige beretninger som støtter deres mening.

3. Utsagn og uttalelser fra Abu Talib beviser at han var muslim. Abu Talib var en dyktig poet. Hans kjente dikt er godt spredt i sunnimuslimske bøker. I tillegg finnes det i dag egne boksamlinger for hans dikt. Både sjiamuslimer og sunnimuslimer referer til disse diktene. Gjennom diktene han har skrevet kommer det klart og tydelig frem at han tror på Mohammed (FVMH og hans familie) som profet og sendebud fra Allah den Allmektige. Er ikke dette et godt nok bevis?

Vi kunne ha nevnt over ti (10) ulike bevis på at Abu Talib var muslim og døde som muslim, men vi valgte ut de tre viktigste bevisene. Påstander og svar om sjiaislam vil avslutningsvis understreke at Abu Talib i veldig stor grad har blitt dårlig behandlet eller glemt av alle muslimer. Uten Abu Talibs avgjørende støtte til Allahs sendebud (FVMH og hans familie), hadde ikke profetens historiske reform vært like vellykket.